[Lyric] Bøkens hymne (Galar)

Aldri bar de hensunkne, sorte kroner
Svunnet hen i et nattlig hav ifra nord
Og fjernt sådd fra fordums lys
En slik klage som i skaresnøens tid

Alt luter under stormkaskadenes vold
Bak tunet oser evig mørke gjennom
Karrig skog og gustne stammer
Der er heimen gått i glemme av vårt øye

Høye makter tindrer og luer i brynet
Deres kuldegys bryter ned hvert åndedrag
La grеner bøyes drukken av vindkast
La stammеr rystes av istappenes last

Lytt, til de sortlige vintertimene som gikk
Ei finnes en voldsommere byrde!
Og etter en fortærende ferd gjemmes
I dem livets siste, tonende glimt av håp

Hvem er de fremmede blant oss fortapte?
Levninger fornyer en bristende klage som
Demrer gjennom rom og morkne knokler
Og frosten maktes dog snart å slokke
Akk, en tanke bryter inn i dette livets skrik
En forbarmelse, som ensomt runger
Og tegner rastløst bilder i utmark og dalfør
Et gammelt lys falmet under frossen ild

Og brått gryr bøkeskogen i vinterveldet
Foran horisonter og under stjernevelvet
Skal dette bli liksløret som lutret oss i natt
Som tok fra oss all jord, alt feste og all kraft?

Alt formørkes atter igjen, natt etter natt
Stilt svaier døden gjennom årstidenes brott
Ombrust med tomme drømmer — intet er
Intet våkner og intet bærer verdens makt

Bortenom midvintergrået trues alt ved enden:
Evig avgrunn fortærer våre første skumringsglimt