[Lyric] De gjenlevende (Galar)

Mot en forstummet jord krummes våre kropper
Avspeilingen av falne guder i landskap
Atter en grånet skapning skal gå bort
Mens døden henter inn sin bitende not

Som en orm som kysser bleke knokler
Og spotter alt levende i hver karrig vrå

Det er bare oss igjen i evig fall hver natt
For vi er bundet her med urørlig vold

Mektig er denne dеmrende undergangstid
Måttе bare markene ei ligge forbrent i snø
Måtte ei avgrunnskuldens bitt skjære i sten
Men en bristet stormklokke toner i det fjerne
Nedad går de dype fjellrøtter som slår revner
Ved yttergrensen av vinterdypets kvelefavn

Det er bare oss igjen i evig fall hver natt
For vi er bundet her med uunngåelig gru
Oss forbannede demrer mellom øde grener
Oss gjenlevende, et evig, forskutt kor

Noe forferdet oss med stormfuglens skrik
Noe forfrøs våre årer med navnløs skrekk
Trettet envher sjel, tømte ansikter for vilje
Lot oss velte inn i mørkets barske språk
Den vredes styrke klamret seg på alle ting:
Alt må stivne i denne billedhugde isbrann

Et snesort mareritt rir våre rustne bønner
Besår tinder, kløfter, med dunkle redsler
Forgjeves gjemmes tanker i falmet ild
Der tomhet fylles med gamle drømmer
Omspent av de tidsforstummedes fakler
Alt liv rystes ved disse isvinders røst

Det er bare oss igjen i evig fall hver natt
For vi er bundet her med uunngåelig gru

Oss forbannede demrer mellom øde grener
Oss gjenlevende skilles i ensomhetens kval
I usynlighetens nærvær er stunden kommet
Som varsler on en fiendtlig vandrers ankomst
Gamle skygger trer inn i hauger og vårt indre
Og i blodet, dryppende fra oss begravedes hender
Akk sinn, glød en siste gang i dødlik kraft
Bortenfor det vi må vedgå, at alt fryser ihjel
Det er bare oss igjen i evig fall hver natt
Og vi er bundet her med uunngåelig gru