[Lyric] Natt ... og taust et forglemt liv (Galar)

Navnløs er sorgens vev i natt
I mulmets gang og kuldens saler
Her gjenlyder drømmen fra urtiden
Som makter å drive isspydet i margen

Du, den stillhet som svelger
Du, som skumrer alle ord
Og heller vår usle heder i hvit tomhet
Med dine eldgamle, strenge bud

Våre hjerter, svøpt av sottfuglens skrik
Som isner alt liv og brenner alt håp
Ei dette dypet vekker vonbrotne guder
Men oss dømtes åndedrag påkaller

En vind som kverner alle fjell
Et fjell som bryter alle vinder
En båregang som svelger alle land
I endeløs natt, våre sinn synker i grus

Bortom de hviskendes ofre:
Havbrotten raser, hoggormer slynger
Og slettene herjes av vettervrede
Stormlurenes dur fornemmes
Det kryper og klager og dundrer
Til oss, veike sjeler i savnets kvad
Her, hvor skjøre fnugg dormer i snø
En siste hvil, byr på, og oss dekker til å dø
Vi, som vender oss fra dens geberder
Må bortfalle i timen som går
Ned i kulden, der minner dveler
Ventes denne siste, kvasse vinter
Knoklete hender griper svakt
Når vi snåver på iskuldens sti
Som ingen vil, men alle må trå på;
Må dette være tilværelsens siste glimt?

Trengsler mørkner skumringstiden
Sørgelig er det som nå oss kaller
Det er i asken vår vi tråkker
Natt og taust et forglemt liv

Trengsler mørkner skumringstiden
Sørgelig er det som nå oss kaller
Det er i asken vår vi tråkker
Natt og taust et forglemt liv
Det er i asken vår vi tråkker
Natt og taust et forglemt liv