[Lyric] Tusen kall til solsang ny (Galar)

Bortenfor altet, forbi det gjenfrosne rom
Mot snehvite, endeløse skyvvegger
Går de siste svaneånder til hvile
En evig søvn under usynlighetens hvelv

Over mørke havet råder stormfull stillhet
Avgrunnsporten, meislet ut av stjerneskygge
Frostbitt – stadig frossent – ruver den
Gjennom tiende daler, kledd i is eg rim

Årveien, ensomt dvelende under hvelvingen
Det mumles fredløst under bark og hud
Som askestøv det velter opp i vemods hug
Berøver og begraver alt med dødlig kraft

Vi minnes frenders forne skrud
Forntidsbåret, med all fordums glans

Vargene svelger alle som ei kan spå
Den døde drotts liksalme:
"La faren hen, la alt forgå"
Opp imot stormsletta sjelen krysser
Hvor skal de renne hen, våre kvaler?
Den kvelende kulde, roper på lik
Glitrer det dog bak de hvite kaskader

Noe strider imot en evig nattferd
Det våkner og spirer i dyp jord
Noe flammer i menneskets usæle indre
Når det ildrøde står over fjellheimen

Se! Det reiser seg fra den stille dvale
Til syne et glemt åsyn over verden
Som i minnet, kallet fra forgylte åser
Som vårens torden gnistrer det av lengsel
Og fyller de høyes hvite kammer
Skal atter jorden hylles i uendelighetens sfærer?

Men før solen vender mot våre veier
Kulde og bortkommet savn skal i oss knuge
Innen solen – som et ildrødt gammelt vesen
Stiger ut av sin mørkfylte himmelhule

Hellige sol, reis din gylne fane!
Våre usle sjeler skal igjen helbredes
Med tusen virvelvinders skimmer
Som tusen kall til solsang ny!